Aldri riktig!

Jeg er aldri riktig. Enten er jeg for mye eller for lite. For stor eller for liten. 

«Jeg hører alltid bare stemmen din jeg», sier mor etter at venninnene mine har gått og hun kommer inn på rommet mitt. Altså har jeg snakket for høyt igjen. Jeg ser mors kritiske blikk sveiper som en fyrlykt over rommet inkludert meg. Det stopper et øyeblikk ved en vrengt genser som ligger på gulvet. Jeg venter på en kommentar. Men hun sier ingenting. Det oppleves nesten enda verre. 

Nå vet jeg ikke hva hun er irritert over og kan ikke endre eller beklage, og nå risikerer jeg at hun er sur og ikke snakker til meg på mange timer. Uroen spruter ut i armer og bein som som knoppene i mai. Det klør i håndflatene. Og under bena. Jeg klarer ikke la være å bevege meg. «Alltid denne uroen», mumler mor mens hun går ned trappen og inn på kontoret. Der lukkes døren igjen og jeg er alene med det som var feil. Nå klør det i hodebunnen også.