En enke og 3 statister

Far har vært alvorlig kreftsyk i over 2 år. Nå ser det endelig ut til å gå litt bedre. Mor drar hjem fra sykehuset tidlig på kvelden lille julaften. . Liv og jeg skal være sammen med far denne kvelden. Hun styrer den lille blå Mazda`'en usikkert og sakte gjennom snøværet. Forbi lysende grantrær i hagene på Smestad. Forbi stressa ektemenn på vei mot Majorstua hvor gullsmeden har kveldsåpent. Forventning og røkelse ligger i luften. Hos oss lukter det sykehus, klorin og urin.

Mor er en motvillig sjåfør. Hun kjører bare når hun må. Hun har vært fars co-pilot i mange år. Der har hun svart belte. Litt i overkant god på å rope ut alle mulige små og store farer langs veien. Men å kjøre bil det behersker hun egentlig ikke.

Hun skal hjem og prøve å hvile litt og pynte til jul. Hvis far føler seg bedre så kanskje han kan være hjemme noen timer.

Liv og jeg sitter på hver vår side av sykesengen og småprater. Far sover urolig. Klynker i søvne. Han er blitt så tynn. Sykdommen har spist opp store deler av pappaen min. Brått endrer pusten hans seg . Lange sekunder uten pust og så et voldsomt innpust. Fars tynne ansikt og noen få hårtjafser på toppen av hodet er alt som synes utenfor dynen. Vi ser på hverandre. Angsten skyter opp i halsen. Det smaker galle. Hva skal vi gjøre? Liv reiser seg brått opp. Går ut av rommet med meg på slep. Jeg tør ikke være igjen alene med far. Hun vil finne noen som vet hva dette er. Plutselig strømmer flere hvite frakker inn i rommet. Kan vi gå litt på utsiden? En tur i kiosken kanskje? Jeg har ikke spist på flere timer, men sulten som gnagde i tarmene for bare minutter siden holder pusten sammen med meg. Vi stopper rett på utsiden av døren. Vet ikke hvor vi skal gjøre av oss. Liv snakker til seg selv mens hun leter etter et eller annet i den brune skinnsekken. Min hjerne har sluttet å virke og det eneste jeg hører er min egen puls i øret. Jeg fester blikket på en plakat med informasjon om juleandakt på sykehuset. Fint pyntet med Jesusbarn og granbar. Øynene mine ser plakaten, men informasjonen går ikke videre i systemet. Det lukter stramt av en full urinflaske som står på en tralle plassert under plakaten.

Som nyutdannet fysioterapeut burde jeg være vant til slike lukter. Men jeg er uten den hvite frakken og luktene oppleves annerledes. Jeg er hudløs uten frakken min. Jeg føler meg like skjør som glasset i gammel julepynt. Pappaen min er alt jeg har. Han er den eneste som ser meg når jeg selv ikke klarer. Den eneste som ser uten å kritisere. Jeg kan ikke miste han. Jeg vet ikke hvordan det er å leve uten.

De hvite frakkene kommer ut igjen fra rommet, en dame stopper ved oss. «Dette kan se ut til å gå den veien vi ikke ønsker». Vi anbefaler at dere får tak i mammaen deres så fort som mulig. Et vennlig ansikt med mørk hestehale og fregner snakker, men jeg klarer ikke få med meg det hun sier. På navneskiltet står det Bodil. Jeg vet bare at jeg vil bort. Ut herfra. Jeg vil ikke at det skal skje. Det er julaften i morgen. Jeg vil at alt skal være som før. Før far ble syk.

Liv blir igjen. Min oppgave er å hente mor . Hun hater overraskelser. Jeg haster nedover korridoren. På en tv skjerm i fellesrommet snakker Ingrid Espelid Hovig om sprø svor. Jeg må finne en telefonboks. Ringe storesøster Eva. Hun er hjemme med lille gutten, flere timer med bil unna.

Det tar tid å komme frem. Snøen laver ned. Trafikken går så tregt. Mor kommer for sent. Vi kommer for sent. Far går ut av tiden mens vi venter på grønt lys på Smestadkrysset. Praktiske, tålmodige, kloke og uendelige snille pappaen min er ikke mer. Mor er blitt enke når vi børster snøen av oss på vei inn på sykehuset.

Vi drar hjem i natten uten far. Hjem til et julepyntet hus med fars ting i en plastpose fra Rema.

Det blir som mor vil. Som alltid. Ingenting skal annonseres. Ikke blomster. Mors sorg er hennes og hun vil være i fred. At vi barna har mistet pappaen vår er det ikke rom for. Mor er fylt av seg selv og vi klarer ikke kjempe om plassen. Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere følelsene mine. Jeg har ikke plass til dem alene. Jeg kobler ut kroppen og følelsene. Det viser seg å ikke være så vanskelig. Jeg har jo gjort det så mange ganger før. Mors sorg fyller plassen der min sorg skulle vært. Vi tre barna samler oss rundt mor og blir hennes støtputer mot verden og sorgen. Vår sorg over å ha mistet pappaen vår pakkes bort til en annen gang, som aldri kommer.